Oooh, dæm va kul! Maneta e ekkel som bare pokker når du bade liksom, men ellers e dæm jo faktisk ikke så verst ;)
SV: Takk. D e egentlig ganske lett å skrive bra når man på en måte ikke tenke på ka man skal skrive, hvis du skjønne ka æ mene? Når æ bare lar ordan flyte fritt ut uten å faktisk velge ut hvert enkelt ord. Å når temaet berøre mæ på en sånn måte som den tragedien har, så kommer liksom ordan bare til mæ uten at æ ber om det. På en måte uten at æ vil det også. Æ vil ikke reagere på den måten æ har gjort. Æ kjente dæm jo ikke. D e mange år sia æ slutta å hilse på Mats når æ traff han. Likevel tar æ mæ i å sitte å lese kommentaran til folk, æ tar mæ i å beundre foreldran til Andreas Hermo som virke som om dæm legg utrolig mye energi i det å være der for ungdommen fremfor å sørge som bare pokker sjøl, å æ tar mæ i å savne menneska æ ikke kjente. D e rart kordan en sånn hendelse kan berøre så mange menneska, både kjente og ukjente.
SV: Ja, æ skjønne ka du mene. Han vokste sæ veldig til! Å æ tror nok han vokste sæ til ei ganske god personlighet også, for d virke jo som om han har satt ganske dype spor i folk der hjemme.
En del av mæ har på en måte et behov for å være hjemme no. Et behov for å på en måte kunne være en del av alt, å for å kunne være der for de vennan æ har som på en måte treng trygghet og støtte rundt sæ. For d e jo ikke til å unngå å ha felles venna når man kommer fra Hammerfest. Å æ vil ikke at folk skal ha det vondt. Når æ faktisk går rundt her nede og e trist innimellom fordi æ tenke på folk æ egentlig ikke kjente, så må jo dæm æ kjenne der oppe som faktisk kjente dæm ha det helt grusomt.
Samtidig e æ litt glad æ slipp å være der oppe og kjenne på den rare stemninga. Æ får det liksom ikke like innpå mæ som det du får. Æ slipp på en måte å treffe triste menneska, fordi æ e her nede kor livet e sorgfritt og rosenrødt for de fleste. I alle fall på utsia. Æ ser for mæ at der oppe vises smerten og sorgen vises på utsia også. At folk på en måte har sloppe ned litt av den veggen vi alle på en måte bygge opp rundt oss. At dæm tenke at det e greit å vise at æ har det vondt, for æ e ikke aleina. Føle d her blei litt rotat, men æ regne med du forstår. Du pleie å være smart sånn sett <3
Sv: E du klar over kor lenge æ diskutere me mæ sjøl når æ skal sminke mæ? Med mindre d e hverdagssminke liksom, for den har æ en fast rutine på. Hver gang det skal være no "ekstra" bruke æ evigheta på å finne ut kordan æ skal sminke mæ :p
Ja, vi får vel det :) Ser ho litt for sjeldent da, men det går sæ vel til.
Oooh, dæm va kul! Maneta e ekkel som bare pokker når du bade liksom, men ellers e dæm jo faktisk ikke så verst ;)
SvarSlettSV: Takk. D e egentlig ganske lett å skrive bra når man på en måte ikke tenke på ka man skal skrive, hvis du skjønne ka æ mene? Når æ bare lar ordan flyte fritt ut uten å faktisk velge ut hvert enkelt ord.
Å når temaet berøre mæ på en sånn måte som den tragedien har, så kommer liksom ordan bare til mæ uten at æ ber om det. På en måte uten at æ vil det også. Æ vil ikke reagere på den måten æ har gjort. Æ kjente dæm jo ikke. D e mange år sia æ slutta å hilse på Mats når æ traff han. Likevel tar æ mæ i å sitte å lese kommentaran til folk, æ tar mæ i å beundre foreldran til Andreas Hermo som virke som om dæm legg utrolig mye energi i det å være der for ungdommen fremfor å sørge som bare pokker sjøl, å æ tar mæ i å savne menneska æ ikke kjente. D e rart kordan en sånn hendelse kan berøre så mange menneska, både kjente og ukjente.
SV: Ja, æ skjønne ka du mene. Han vokste sæ veldig til! Å æ tror nok han vokste sæ til ei ganske god personlighet også, for d virke jo som om han har satt ganske dype spor i folk der hjemme.
SvarSlettEn del av mæ har på en måte et behov for å være hjemme no. Et behov for å på en måte kunne være en del av alt, å for å kunne være der for de vennan æ har som på en måte treng trygghet og støtte rundt sæ. For d e jo ikke til å unngå å ha felles venna når man kommer fra Hammerfest. Å æ vil ikke at folk skal ha det vondt. Når æ faktisk går rundt her nede og e trist innimellom fordi æ tenke på folk æ egentlig ikke kjente, så må jo dæm æ kjenne der oppe som faktisk kjente dæm ha det helt grusomt.
Samtidig e æ litt glad æ slipp å være der oppe og kjenne på den rare stemninga. Æ får det liksom ikke like innpå mæ som det du får. Æ slipp på en måte å treffe triste menneska, fordi æ e her nede kor livet e sorgfritt og rosenrødt for de fleste. I alle fall på utsia. Æ ser for mæ at der oppe vises smerten og sorgen vises på utsia også. At folk på en måte har sloppe ned litt av den veggen vi alle på en måte bygge opp rundt oss. At dæm tenke at det e greit å vise at æ har det vondt, for æ e ikke aleina.
Føle d her blei litt rotat, men æ regne med du forstår. Du pleie å være smart sånn sett <3
Sv: E du klar over kor lenge æ diskutere me mæ sjøl når æ skal sminke mæ? Med mindre d e hverdagssminke liksom, for den har æ en fast rutine på. Hver gang det skal være no "ekstra" bruke æ evigheta på å finne ut kordan æ skal sminke mæ :p
SvarSlettJa, vi får vel det :) Ser ho litt for sjeldent da, men det går sæ vel til.
Sv; Det e VELDIG godt! :D
SvarSlett